"Den irreversible tiden" (...) 391

Livet som vi lever i det nåværende globale rom hvor vi er satt inn, er "ufullkommen", for det er sikkert et trinn oppfylt, og derfor er det nødvendig å passere den andre scenen.

Denne fasen, den nåværende, som er obligatorisk for å leve i verdensrommet, bestemmer "materielt liv", fremfor alt fordi menneskeheten er organisk dannet av kroppsmateriell og sjel, ånd.

Ikke det er ønskelig, den menneskelige arten for å lykkes dette resultatet, men det er et underliggende imperativ som uttrykker seg med intensitet som menneskeheten er underdanig.

Det er således forstått at livets materiellitet, fordi den er iboende knyttet til mann og kvinne, utgjør en "ikke-holdbar god".

Og dermed at dens varighet, som gyldighet av en viss "levetid" er en kondisjonering.

Fordi "man ikke alltid lever", er lengden på livets levetid fra person til person variabel avhengig av om lang levetid er lengre eller ikke.

Spesielt om den levetiden som manifesterer seg i livet til folket, karakterisert ved varigheten av et langt liv.

Imidlertid lever man et nytt liv, hvor alt er gjort i livet, fordi det er unikt og utelukkelig, men det er naturlig å bevare dette dyrebare godt, i den forstand at man tar vare på det og ikke utsetter seg for fare.

Dermed er livets scene som er levet materielt og organisk, underlagt naturbetingelsene, som er oversatt av fenomenet nedbrytning.

En "irreversibel" tilstand som menneskeheten kjenner til sin "tragiske ende av menneskelivet", som skal ende opp som organisk og materiell materie som det dannes fra.

Det gjenstår bare å oppfylle en annen fase, som ikke er opplevd i dagens globale rom der vi er satt inn.

Opplevelsen vi har, er bare "materiell og organisk", hvorav menneskearten er så utgjør og kledd med forgjengelig kroppsmateriell.

Så det skal bemerkes at i den nåværende materielle verden vi lever i, har vi ikke kunnskap om denne fasen, konkret, sjel, ånd, denne "overnaturlige" dimensjonen.

Følgelig konkluderer vi at det ikke er mulig å "vite" hvordan denne "overnaturlige" dimensjonen vil fortsette, men vi har ekstrapolert at "metamorfose" vil oppstå.

Det vi har sagt og gjentatte ganger har vi insistert på forutsetningen som er diametral mellom "materiell og overnaturlig" verden.

Fremfor alt er denne grensen mellom en verden og en annen opprinnelsen, fordi det vi forstår i praksis er "palpable".

Fordi vi tåler i vår materielle kropp, som er slukket av organisk konkurs.

Når det gjelder den "overnaturlige" verden, der vi angivelig har hevdet å være denne andre "dimensjonen", som vil skje i sjelen, åndstrengen.

Likevel er hans empiriske kunnskap som absolutt ville være ønskelig for alle å kjenne, ikke mulig for den nåværende materielle verden vi lever i.

I forventning om at vår diskurs kan legge igjen noen flere overveier, om temaet "irreversibility of time". António Cardoso